Vår dynamiske klode

Jordens indre er bygd opp av en rekke forskjellige lag, der jordskorpen er det tynne skallet vi står på. Jordskorpens tykkelse varierer; på land er den hovedsaklig mellom 30 og 40 km. Under dyphavene er tykkelsen ca. 10 km, mens den under de høyeste fjellkjedene kan være opp mot 70 km. Under skorpen finnen vi mantelen, der den øverste delen (ned til ca. 100-150 km dyp) kalles Lithosfæren. Lithosfæren er en del av de tektoniske platene; den henger sammen med skorpen. Undersiden av lithosfæren representerer dermed "glidesonen" for platene som beveger seg over de dypere delene av mantelen (kalt astenosfæren). Mantelen er plastisk, dvs. at den under trykk kan endre form over tid uten å sprekke. Mantelen strekker seg ned til ca. 2890 km dyp. Innenfor mantelen er det en todelt kjerne; en flytende ytre kjerne (ned til ca. 5150 km dyp) over en fast indre kjerne (til jordens sentrum ved ca. 6370 km dyp).

Ved en konstruktiv grense beveger platene seg bort fra hverandre, og ny skorpe dannes imellom. Slike grenser finnes typisk som spredningsrygger i dyphavet. Det går en slik rygg i nord-syd retning gjennom hele Atlanterhavet, der Island er det høyeste punktet. Grunnen til at slike plategrenser opptrer som en rygg er at den nydannede, varme skorpen er lett, og blir kaldere og tyngre og synker derfor ned etterhvert som den beveger seg lengre vekk fra selve plategrensen. Man antar at platene nærmest "sklir" nedover og bort fra ryggen, og at dette er en av de viktige drivkreftene bak platetektonikken.

Skjematisk fremstilling av en spredningsrygg

Skjematisk fremstilling av en subduksjonssone. Den synkende platen smelter delvis opp og er opphav til vulkansk aktivitet.

Skjematisk fremstilling av en kollisjonssone. Den synkende platen er havbunn fra før kontinentkollisjonen. Kontinentene er for lette til å synke ned og bygger seg opp til høye fjell på overflaten.

Siden ny skorpe dannes ved de konstruktive plategrensene må også gammel skorpe forsvinne et sted. Dette skjer ved de destruktive plategrensene. Hvis den ene platen består av havbunn kan denne gli ned under den andre platen. Dette området kalles en subduksjonssone, og kan gi opphav til enorme jordskjelv. Der havbunnen presses ned dannes det en dyphavsgrøft, der havdypet noen steder overstiger 10.000 meter. En slik grense finnes vest for Sydamerika, der også det største jordskjelvet vi kjenner til skjedde i 1960. En annen subduksjonssone som er opphav til større jordskjelv finner vi øst for Japan. Jordskjelv kan opptre på alle dyp ned til ca. 700 km i en subduksjonssone. Det er ofte vulkansk aktivitet forbundet med slike grenser idet den nedadgående platen delvis smelter og danner magma som flyter opp til overflaten og danner vulkaner.

En annen type destruktiv plategrense finnes der to plater som inneholder kontinenter braker sammen. I slike kollisjonssoner presses masse opp til høye fjellkjeder, akkompagnert av relativt store jordskjelv. Disse jordskjelvene kan ha dyp ned til 70-80 kilometer, mens de fleste er grunnere enn ca. 30 kilometer. Himalayafjellene er et resultat av den pågående kollisjonen mellom India og Asia.

Ved denne typen plategrense beveger to av jordskorpeplatene seg sidelengs i forhold til hverandre. Over millioner av år kan bevegelsene utgjøre tusener av kilometer. Den meste kjente plategrensen av denne typen ligger i California, der Stillehavsplaten beveger seg nordover i forhold til den Nordamerikanske platen og er opphav til mange ødeleggende jordskjelv.

Sidelengs plategrense.

Den ca. 80 km lange og opp til 7 meter høye Stuorragurraforkastningen på Finnmarksvidda antas å være opphav til jordskjelv også i dag.

Selv om de store bevegelsene foregår mellom platene og platene internt er å anse som stive, skjer det deformasjoner som kan være opphav til jordskjelv også her. Størrelsen på disse jordskjelvene er dog moderat, selv om de i visse tilfeller kan gjøre skade. Jordskjelv av denne typen kan dukke opp nesten overalt, det er slike vi av og til opplever i Norge.

En annen effekt av platetektonikk er de såkalte hot-spots ("varmflekker"). Dette er steder der varm masse stiger opp uten det nødvendigvis finnes en plategrense på stedet. Hot-spots er gjerne forbundet med vulkansk aktivitet, og kan eksistere i mange titalls (eller hundrevis) av millioner år. Der platen beveger seg over en hot-spot kan det dannes vulkanske øyer på rekke og rad, med synkende alder langsmed rekken. Nye vulkaner dannes da etterhvert som platen beveger seg. Hawaii er et eksempel på denne type hot-spot, der kjeden består av mange vulkaner som strekker seg mye lengre enn de øyene som stikker opp av vannet. Island ligger over en annen hot-spot, denne ligger mer i ro under den Midt-atlantiske spredningsryggen. De vulkanske Kanariøyene er også et resultat av en hot-spot, men i motsetning til Hawaii beveger ikke den Afrikanske platen seg så mye i forhold til mantelen, slik at Kanariøyene ikke danner noen klar rekke.

Hawaii-øyene. Pilen angir omtrent retningen til platebevegelsen. Legg merke til at kjeden har en fortsettelse under vann bestående av eldre vulkanske øyer som har dødd ut og sunket ned over millioner av år.